Mafia og frustrasjon!

Det finnes byråkrater og mennesker som rett og slett liker å gjøre seg litt vanskelige, overalt. Men når det kom til båt, hadde jeg ikke tenkt på dette som et problem.

Sånn føles det!

Sånn føles det!

Vi mister båtplassen vår i september. Den fulgte ikke med kjøpet. Det var 7 års venteliste på den…Kanskje håp om å få den tilbake når vi kommer hjem fra jordomseiling da….. Vi har hatt en plan klar, om hvor hun skal ligge i vinter, og hvor vi håper å få plass neste sommer.

Den planen gikk lekk, når Delfini gikk lekk. Hun tar inn litt vann og vi vet ikke hvor det kommer inn. Vi leter og leter og skal nok finne det, men det er ikke så fristende å la hun ligge i vannet i vinter.

Vi må ha hun opp. Det har ikke vært enkelt å finne en marina som vil ta en stor båt på land, uten at det skal koste “en million”…Men vi fant tilslutt et sted.

Jeg ringte. Først et nummer…Svaret var: Du må ringe et annet nummer. Dette er havnesjefen, du må snakke med slippformannen. OK tenkte jeg…Ringte slippformannen. Svaret var: Du må snakke med han som er slippformann på den andre brygga. Ja vel…Ringte igjen. Svaret var: Har du snakket med havnesjefen?….. Sukk…Jeg har snakket med havnesjefen…Ja vel, ja da var det greit at jeg hadde ringt han…slippformann nummer 2 på den andre brygga. mafia 3

Jeg vil gjerne ha båten vår på land i vinter forklarer jeg. Jeg forteller lengde og bredde, tyngde osv osv. “Er du medlem av en båtforening?” spør slippformann nr 2. “Nei, må jeg være det?” Nei da, det trenger du ikke, men da får du ikke svar på om du får plass på land, før i oktober…Det blir litt sent…

Så gikk vi igang med å melde oss inn i en båtforening. Ikke gratis det heller. mafia2

 

Fant båtforeningen og ringte…og ringte..og ringte. Disse menneskene er ikke særlig glade i telefoner. Endelig fikk jeg svar. Jeg måtte fylle ut et søknadskjema som jeg kunne finne på nettsiden. Jeg spurte om jeg ikke bare kunne sende en epost, som inneholdt samme info som på skjemaet. Svaret var et kontant NEI!

Søknadskjema, here we come..Og for et skjema…2 sider med info skulle de ha. Ikke nok med det. Det gikk ikke ann å fylle ut skjemaet på nettsiden. Det måtte lastes ned, håndskrives, scannes og helst sendes per post. Jeg sendte det som vedlegg i en epost, i håp om at jeg kunne klare å irritere de litt.

Tilbake fikk jeg en faktura. Jeg ringte og ringte og ringte igjen… Endelig svar. “Jeg skulle gjerne hatt båten opp på land i vinter. Hvordan går jeg frem for å få til det?” Jo da, bare fyll ut søknadskjemaet på våre medlemsider….Å HERREGUD!!! Men for å komme inn på medlemsidene måtte jeg først registrere meg som ebruker…få en epost, klikke på en link…å vente på at en administrator skulle godkjenne meg som ebruker…Å vente…å vente…å vente.

Endelig! Jeg fikk den etterlengtede ebrukerstatusen. Jeg gikk ivrig inn på  den mystiske medlemsiden, i jakt på søknadskjema. Etter litt om og men, fant jeg det…Last ned skjema…fyll ut, 2 og en halv side…Send det helst per post..HELL NO!! Scann inn og send som vedlegg i epost…der viste jeg dem hvem som var sjefen 😛

Noen dager gikk. Svaret kom. Søknaden var mottatt. Jeg fikk svar på om vi kom på land, i slutten av september….Sukk, sukk og sukk igjen…

Scenarioet som utspilte seg i hodet mitt var omtrent sånn: Seile hvileløst rundt i Oslofjorden hele vinteren. Jeg og Rudi måtte ta halve uken hver. Møtes på gjestebrygga på Aker Brygge, gi hverandre et kyss, “ses til onsdag elskling. Seil forsiktig. Si til Troy at jeg kommer til å savne han”. 20 minus…julaften alene, ingen gaver….riktignok en flott utsikt til nyttårsrakettene, fra fjorden… Jeg syntes rett og slett ting så litt mørkt ut.

Så jeg ringte igjen…Og ringte…og ringte… Endelig! Svar! “Er det vanlig og ikke få plass på land?” Han dro litt på det, å sa at det var litt vanskelig å svare på. Jeg forklarte min fortvilelse og trygler litt om han ikke kunne gi meg et svar. Jeg hadde lyst til å si” Hvis du bare svarer meg, så lover jeg å sende alt per post i fremtiden!!” “Neeeei” sa mannen. “Alle får vanligvis plass. Pleier ikke å være noe problem det.

mafia1

 

 

 

 

 

 

 

Lykken smiler igjen. Men vi er ikke på land enda. Det er mafiaen som bestemmer…

Advertisements

2 thoughts on “Mafia og frustrasjon!

  1. Byråkrati er til for å få folk til å kjenne at en lever! Bold trykket stiger, ansiktfargen får en umisskjennelig farge, hjertet hamrer som etter et maratonløp og knokene blir hvite som snø. Det er da en bør tar i bruk pusteøvelser som om man skulle føde….for å overleve. Den historien du forteller her, om å få båten på land, kvalifiserer til Monte Pyton humor. Nå vet jeg jo at dette ordner seg etter å ha snakket med deg, ellers hadde jeg virkelig blitt bekymret. Godt du har verdens mest “jeg-gir-meg-aldri” pågangsmot!
    Lykke til videre fra Britt og Asbjørn

    Like

  2. Du skriver så bra! (men det var disse reglene for og/å, da – hilsen mamma). Byråkrati er alltid frustrerende, men jeg må tilstå at jeg nesten synes litt synd på byråkratiet hvis det utfordrer deg! Du er utrolig flink til å stå på, og skjære gjennom, og finne løsninger!

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s